Old sex bøker homoseksuell

old sex bøker homoseksuell

Seksualiteten er en Guds gave og kan neppe undertrykkes uten at det kan få svært traumatiske, destruktive og uheldige følger. Jeg kan vel heller ikke se at jeg kaster stein - men jeg gjør oppmerksom på noe som forøvrig alle europeiske media for tiden er opptatt av - nemlig Ryan-rapporten i Irland. Det må da være tillatt å diskutere en offentlig sak uten å bli titulert steinkaster Jeg mener tiden er overmoden for at Den romersk-katolske kirke på nytt må gjennomtenke sitt forhold til seksualitet, kropp og kjærlighet.

Dessverre fins det - sannsynligvis - overgrepssaker i de fleste kirkesamfunn - men ikke så systematisk og så ufattelig mange tilfeller som i Den romersk-katolske kirke. Jeg er overbevist om at mange av disse tragediene skyldes en tvilsom teologi om menneskelig seksualitet. Ethvert overgrep mot en annen person er en alvorlig synd, særlig alvorlige er overgripelser begått av tillitspersoner, og desto mer alvorlig er det når barn er offeret.

Ovegrepene i USA og de nylig avdekkede i Irland er selvfølgelig en stor tragedie, først og fremst for ofrene, men også for den katolske Kirken i sin helhet. Da prestesølibatet er en disiplinregel, og ikke er dogmatisk definert, kan det diskuteres, og burde også etter min personlige mening bli diskutert i den katolske Kirke.

Men samtidig mener jeg at overgrepssaker ikke burde stilles til grunn for å diskutere sølibatet som sådan. Sølibatet har fungert i mange århundrer og må diskuteres i den sammenheng. Samtidig må også ordenslivet abstraheres fra en slik diskusjon, da ordenslivet i sin kjerne innebærer et liv i lydighet, fattigdom og kyskhet. Takk for din respons! Det du sier om det tragiske ved overgrepssakene, er vi enige om - men mitt poeng er at disse sakene MÅ ses i sammenheng med sølibatet, ordenslivet og den generelle katolske seksualetikk.

Du sier at dette må diskuteres for seg - suverent uavhengig av alle konkrete tragedier og fadeser: Denne holdningen tror jeg er noe av selve problemet - at man ikke våger å se disse tingene i sammenheng:.

Kan viljen alltid overstyre og dirigere - eventuelt nullstille og annullere - de seksuelle drifter? Selv om man lever et intenst sakramentalt og bønnens liv og er veiledet av Helligånden - utryddes vel ikke de naturlige kroppslige behov? Hvis vi tror at Gud har skapt mannen fullstappet med testosteron mannen - fordi vi her snakker om katolske prester og biskoper  og et naturlig og positivt begjær, hvorfor har man da konstruert en teologi der det framstilles som ekstremt fromt og nærmest hellig å undertrykke de gaver som Gud selv har gitt?

Hvis man synes dette er en underlig og fjern sammenligning, tror jeg dessverre det sier mer om katolsk teologi enn om alminnelig akseptert psykologi, biologi og nestekjærlig, empatisk antropologi.

Angående den stadig tilbakevendende kondomdebatten som også kom med i innlegget henviser jeg til mitt innlegg Kondomer? Det jeg mener er at overgrepssakene ikke kan være hovedårsaken til at den katolske Kirke tar opp sølibatsspørsmålet. Jeg er forøvrig enig i at dette også må tas i betraktning, og at sølibatet også må diskuteres i sammenheng med seksualitet. Foruten det må jeg her også få nevne tidsperspektivet her. Endel av sakene i USA har går en stund tilbake i tid, det samme inntrykket har jeg av saken i Irland.

Når det er sagt, så vil jeg nevne at mye positivt har skjedd etter det annet Vatikankonsil Det vektlegges i større grad at prestekandidater skal være bevisst på valget de tar og at de har selv et ønske om å leve i sølibatet. Altså at sølibatet ikke  skal være en påtvunget byrde, men et bevisst valg som prestekandidaten tar. Samtidig ser jeg at dette er også et aspekt som åndelige veiledere i presteseminarene i stadig større grad tar opp.

Jeg kan si av egen erfaring at seksualiteten ikke blir fjernet når man avlegger kyskhetsløfter eller sølibatsløfte. Men samtidig må jeg si at jeg ikke vil redusere seksualiteten bare til erotiske behov etc. Seksualitet handler om så mye mer, om identitet, om å bli mann, om å bli seg selv. Seksualiteten er en del av selve JEGet. Kirken hevder på ingen måte at det er "mer" hellig å bli munk eller prest i sølibat selv om dette i noen perioder av historien kan ha vært idealet.

Jeg forstår at du ser en viss inkonsekvens her, til det har jeg bare å si at Gud kaller til forskjellige tjenester. Noen kaller Han til være Hans særlige eiendom, til å være Hans og hans folks tjenere. Jeg har i hvertfall avlagt løfte om å tjene Gud, Kirken og alle mennesker i lydighet, fattigdom og kyskhet, og føler på ingen måte at jeg har tapt på det.

Jeg er på ingen måte blind eller døv. Jeg tenkte egentlig ikke på sølibatet, men på overgrepssakene som vi dessverre ser så alt for mange av i jeg vil tro alle kirkens mange konfesjoner. De er alle et stort problem og et overgrep som på ingen måte kan forsvares. Her tror jeg mange som fordømmer sitter i glasshus. Som ortodoks tror jeg heller ikke det er sundt for prester å ikke leve ut sin seksualitet, det er en grunn til min ortodoksi. Det kan se ut som om ledende biskoper ikke tok sitt ansvar og flyttet de som hadde begått overgrepene til hva jeg kan kalle "safe houses", det vil si universiteter eller liknende hvor de føderale myndigheter og politiet ikke har lov til å arrestere prestene.

I følge min kilde som er fra området der dette skulle ha inntruffet og som jeg finner meget pålitelig, så er dette en årsak til stort sinne også blant mange romersk katolske i USA. Takk for dine kloke ord - du er reflektert til bare å være 24 år Jeg respekterer fullt ut ditt valg og håper at du som ung fransiskanermunk vil la deg inspirere av det spennende og krevende og mangfoldige liv som den hellige Frans levde. Du skriver "at sølibatet ikke skal være en påtvunget byrde, men et bevisst valg som prestekandidaten tar".

Tenk på hvor mange flotte, kallsbevisste, kristne unge menn som IKKE kan bli katolske prester fordi de ikke kan eller vil leve i sølibat! De har definitvt prestekall men de har ikke nådegaven til å leve uten et aktivt seksualliv til en kvinne de elsker i ekteskapet. Jeg er overbevist om at det romersk-katolske kleresi hadde vært mye mer balansert, mangfoldig og kompetent på flere områder av livet - hvis det også besto av menn som levde i naturlig seksuelt samliv i ekteskapet.

Det er ikke alt man bare kan lese seg til eller høre på forelesninger når det gjelder kvinner, barn og samliv. Hvis det er så at de seksuelle overgrepene i USA og Irland og andre steder i overveiende grad er av pedofil karakter og ikke primært av homoseksuell karakter - hvorfor i all verden trekkes pedofile menn til det katolske presteembetet?

Jeg vil bare takke Terje fordi han tar opp temaet. La oss holde oss til basics - ja til frivillig sølibat for dem med klosterkall. Nei til obligatorisk sølibat for prester som ikke har klosterkall. Det burde kunne summere opp det viktigste. Og det summerer opp den klassiske gammelkatolske holdningen - fra før gammelkatolisismen i Europa ble liberal. Vi er enige om at seksualiteten er en Guds gave. Jeg er imidlertid ikke enig med deg i at seksualiteten "neppe kan undertrykkes uten at det kan få svært traumatiske, destruktive og uheldige følger".

Dette er et av de mest villedende credo vår tids samfunn har - at man må leve ut sin seksualitet for å være et sunt, harmonisk menneske, at man nærmest står i fare for å bli et overgrepsmonster hvis man velger å leve i sølibat. Ingen kan hevde at et slikt syn på seksualiteten er kristent. Alle har ikke et kall til å leve i sølibat hele livet, men alle har det fram til de eventuelt er gift.

Jeg vil anbefale alle å lese Vårt Land-redaktør Erling Rimehaugs glitrende kommentar "Kyskhet - bare for homofile?. Kyskheten må vi velge selv, i frihet. Og motivasjonen ligger ikke i å avstå fra noe lavt eller syndig. Motivasjonen ligger i takknemlighet og kjærlighet til Gud. Da kan det å begrense sin utfoldelse nettopp bli inngangen til en mye større utfoldelse.

Når sølibatet velges av fri vilje, for Jesu skyld, gir det inngangen til en større utfoldelse i tjenesten for Guds rike. Når det gjelder det påståtte forholdet mellom sølibatet og seksuelle overgrep, viser uavhengige forskningsrapporter fra USA at forekomsten av seksuelle overgrep ikke er større i Den katolske kirke enn i samfunnet for øvrig.

Det er altså ikke vitenskapelig belegg for å hevde at sølibatære prester har større risiko for å begå overgrep enn enn det vanlige menn har. Ja, det er riktig at Den katolske kirke i USA har betalt ut milliarder av kroner i erstatning til ofre for seksuelle overgrep siden da overgrepsskandalen ble avdekket de fire første årene betalte man ut til sammen 1,5 milliarder dollar.

Dette skyldes at kirken i løpet av disse få årene har betalt ut erstatning i saker som gjaldt omtrent hele det forrige århundret. Den romersk-katolske kirke er ufattelig stor. Alt som skjer her, har store dimensjoner. En liten prosentandel mennesker utgjør likevel et stort antall personer, og erstatningsbeløpet som gis for et ødelagt liv er langt, langt høyere enn 25 kroner, for å si det sånn. En rapport fra nyhetsbyrået Associated Press viser at antall anklager om seksuelle overgrep begått av prester I USA går ned, og at nye anklager i all hovedsak handler om flere tiårgamle saker.

Som pater Hallvard skriver: Prestesølibatet er en disiplinregel, og er ikke dogmatisk definert. Kirken kan når som helst omgjøre denne disiplinregelen. De siste århundrene har det vært så mange menn som har opplevd å ha prestekall, at kirken har kunnet velge å bruke bare dem som også opplever at de har et kall til sølibat. Dersom kirken ser seg bedre tjent med å åpne for også gifte prester kan den når som helst gjøre dette.

Overgrepssakene er ikke en grunn for å fjerne sølibatet, men dagens prestemangel i Europa kan være det. Det finnes da også fleksibiltet på dette feltet, noe den gifte soknepresten Oddvar Moi i Stavanger er et eksempel på. Så lenge det finnes nok menn som er beredt til å gjøre denne oppofrelsen for Jesu skyld, heller jeg mot å være for sølibatkravet for prester. Etter å ha vokst opp i Den norske kirke ser jeg at det er store fordeler for både prest og menighet forbundet med sølibatet.

Det første er det selvsagte som Paulus peker på: Men den som er gift, er opptatt av det som hører verden til, av å glede sin kone, og så blir sinnet delt. Prestene våre her i St.

Paul er bare "gift med menigheten", noe som innebærer at de stiller opp for oss over alt til alle døgnets tider.

Og det uten at noen prestebarn sitter igjen og blir forsømt. Det er gode grunner for å hevde at en prest med barn ikke bør jobbe mer enn 37,5 timer i uken, og helst innenfor normal arbeidstid. Det er også gode grunner for å hevde at menigheten har mer nytte av en prest som kun begrenses av sine egne behov, og ikke av hensynet til barn og kone.

Et annet argument er det rent økonomiske. Mange lever i den villfarelse at Den katolske kirke sitter på store verdier. Det er forsåvidt riktig, kirkebyggene er verdt mange penger, men dette er ikke realiserbare verdier. Regnet i likviditet, i cashflow, har Den katolske kirke i Norge dårlig med penger. Katolikker ligger under gjennomsnittet i lønnsinntekt. En prest som lever etter katolsk lære vil ikke bare få 1,9 barn.

Han vil få mange barn han skal forsørge, og dette vil naturligvis kreve en lønn på et helt annet nivå enn dagens nivå. Biskop Bernt Eidsvig hadde "topplønnen"   kr. Til sammenligning tjente biskop Olav Skjevesland i Den norske kirke kr samme år.

Man kan forsørge en stor familie på Skjeveslands lønn, men ikke på sogneprestens eller biskop Eidsvigs årslønn. En "Gifte prester-reform" i Den katolske kirke vil være den mest kostnadskrevende kirkereformen verden noen gang har sett. Det kan godt være den kommer likevel. Jeg støtter meg til det som Ragnhild her sier og legger til mitt eget svar som jeg har formulert. Hvis Kirken skal ta opp sølibatsdiskusjonen så kan den ikke reduserers til å bare handle om spørsmålet om unge menns seksualitet.

Det dukker også opp andre spørsmål. Hvordan skal prestene utdannes? Per dags dato finner dette sted i seminarier hvor studentene lever sammen, og formes, ikke bare intellektuelt, men også menneskelig, og først og fremst åndelig. Vanlige studier vil gjøre at mange aspekter forsvinner. Man blir da en vanlig teologistudent, og mulighetene for liturgisk formasjon, åndelig formasjon osv. En mulighet hvis det tradisjonelle seminartet skal opprettholdes er slik det finner sted i den gresk-katolske ritus, hvor diakonen har et år på seg å gifte seg.

Han er heldig hvis han allerede tidligere har funnet sin utvalgte, kjedelig for den som må begynne å lete. Altså har denne ordningen også sine implikasjoner. Jeg vet forøvrig ikke hvordan disse tingene løses i den ortodokse Kirke. Hva med lydigheten overfor biskopen? Katolske prester avlegger lydighetsløfter overfor biskopen. Hva hvis biskopens vilje kommer i konflikt med familiens behov, med ektefellens ønsker osv?

For øyeblikket er dette umulig på grunn av Kirkens økonomiske situasjon, og sannsynligvis vil det aldri bli mulig. Ragnhild har utdypet dette.

Hva med forskjeller fra land til land? Prestetjenesten ser forskjellig ut i forskjellige land. Dette må også tas i betrakning i en slik diskusjon. Som et eksempel kan jeg fremstille en gjennomsnittlig polsk prests daglige tjeneste i en landsbymenighet på rundt medlemmer. Kveldstid er det menighetsaktiviteter, ungdomsgrupper, bønnegrupper etc. I tillegg kommer begravelser, dåper, vielser, sykesalving. Presten har også plikt til å be fem ganger tidebønn hver dag, det tar sin tid.

Hvor er det plass til familieliv? La oss tenke oss at ektefellen planlegger og forbereder en aften med sin mann. Hun er tent og lystig. Ut på kvelden ringer telefonen, en person er døende og familien ber om en prest for å skrifte, meddele sykesalving og kommunion.

Dette er prestens plikt. Hva da med kona? Hun blir forlatt, utilfredstilt og sannsynligvis veldig frustrert. Dette er bare et par eksempler på det som må tas i betraktning i en slik diskusjon. Som du ser er problemstillingen veldig komplisert, og konsekvensene av en eventuell forandring er langt mer dyptgående enn man kan tenke seg. Selv om antallet overgrep og innvolverte er skremmende store, så må det også bli sagt at dette er en brøkdel. Presteseminarene tar nok ikke imot pedofile til presteutdanningen.

Muligens trer noen inn i seminaret som ikke har rene intensjoner, og som ønsker å benytte muligheten de får gjennom prestetjenesten. Noen har kanskje problemer med sin seksualitet, men hvis de har et problem med pedofili, så er ikke dette noe som automatisk leges og fjernes gjennom ekteskapet, det finnes jo utallige eksempler på pedofilisaker innad i familier.

Spørsmålene er mange, og svarene er vanskelige å finne og danner dessuten nye spørsmål. Ja, meldingene fra Irland ryster oss alle. Likevel syns jeg du gjør feil når du blander sammen begrepene 'sexualmoral' og 'sølibat'. Før jeg leste innlegget ditt trodde jeg at det handlet om hvordan katolikker praktiserer seksuallivt sitt generelt.

Jeg forbandt det ikke med skandalen i Irland. Tilbake til ditt innlegg: Sexualmoral har med måten man forholder seg til sin sexualitet på. Sølibatet handler om å gi fra seg noe til Gud. Gud har gitt oss en masse gaver, inklusiv seksualiteten. Når en prest velger å gå inn i en orden, så vet han hva han går til. Han vet at han gir tilbake en av de gaver Gud ga ham, men han vet også at den byrden det evt måte være å legge seksualiteten  i dvale, er for lite å regne mht de goder han vil motta i fortsettelsen av livet når hans kropp skal legges i kisten og hans ånd sjel skal til himmelen etter et aktivt virke blant sognebarn som han ved sitt virke og kall har hjulpet på veien til himmelen.

I våre dager er det blitt mer og mer vanlig at en prest kloster-prest testes av psykolog for å kartlegge om han er moden nok til det livet som venter. I den amerikanske sex-skandalen som vi hadde for noen år siden, er det ikke bare grunn til å bebreide de biskoper som så gjennom fingrene med de sex-fikserte prestene. Psykologene som hadde forhåndstestet og anbefalt må også ta en del av skylden. Det er forøvrig ikke bare katolske prester som lever avholdende.

Det gjør også mange enslige katolikker. Å avstå fra sex er ikke skadelig. Det er kun en myte som har oppstått! Man avstår ikke fra sex på egen hjelp, men via Kristus. Hvorfor de har oppført seg så djevelsk i Irland blir et annet spørsmål? Jeg er like rystet som deg,  Terje Tønnessen! Jeg tror at her snakker vi om at Satans onde piler har fått innpass og at det dermed må ha oppstått en djevelsk norm I tillegg er det kriminelt!!

Vi som er kristne og står utenfor alt dette kan pr i dag ikke gjøre annet enn å be for ofrene, om at de må finne fred! Du antyder at sølibat i den katolske Kirke fører til seksuelt misbruk fordi det undertrykker menns normale seksuelle behov. Jeg vil påstå noe så politisk ukorrekt om at sølibat ikke er problemet, men heller en del av løsningen. Den omfattende undersøkelsen utført av John Jay College of Criminal Juctice i New York etter sexskandalen i den katolske Kirken i USA viste at tallet av misbrukstilfeller gikk fra å være så godt som lik null i årene, økte sterkt i årene og toppet seg i årene, for så i og årene og frem til nå å avta enda kraftere enn tallet hadde steget i de to første tiårene.

Den voldsomme bølgen kom samtidig som seksualrevolusjonen i vestlig samfunn generelt, og samtidig som den katolske Kirken, ved det andre vatikankonsilet åpnet opp for det moderne samfunnet. Intensjonen med konsilet var å oppdatere Kirkens uttrykksform for bedre å kommunisere med moderne mennesker. Men konsilet ble også et påskudd for krefter i Kirken som ville tilpasse Kirkens lære til dagens samfunn.

Radikale endringer ble fremmet i liturgi og teologi, men også i Kirkens seksualettikk. Noen presteseminarer ble kjent for sin avslappede holdning til homofilt praksis. Et annet moment som kom frem i John Jay rapporten var at misbruken handlet overveldende om homofile prester som misbrukte tenåringsgutter.

Man kan spørre seg om det ville hjulpet noe om disse prestene hadde hatt lov å gifte seg. Sexskandalen i den katolske Kirken var resultat av et kolosalt svikt hos de amerikanske biskopene i å utøve sitt hyrdeansvar.

Som andre her allerede har påpekt, er å leve i sølibat å se seksualiteten som det den virkelig er — et tegn på Guds guddommelige kjærlighet.

De som lever i sølibat, ved å gi avkall på tegnet her og nå, retter seg — og hjelper oss alle til å rette oss — mot den evige realiteten som kommer. Når du Tønnesen, i ditt innlegg setter spørsmål ved om det er riktig å forvente at viljen kan overstyre de seksuelle drifter, gjenspeiler du seksualrevolusjonens tankegang. Den sier at det er unaturlig, ja kanskje tilogmed farlig, å prøve å styre våre drifter.

Vi må ha sex ellers blir vi syke! Men hva sier dette til ugifte som ennå ikke har funnet én å dele livet med? Til den gifte dersom ektefellen ikke kan ha sex p.

Katolsk seksualetikk tar oppgjør med hele dette synet. Mennesker er ikke slaver til våre drifter. Vi har en fri vilje. Kirken kaller oss til selvbeherskelse, til å bruke vår frihet til å leve i samsvar med sannheten. Vi er alle kalt til dette. Enhver prest, monk, eller nonne som lever i sølibat er et levende tegn på at dette er mulig med hjelp av Guds nåde.

Det er nettopp nå, midt i det uføret som seksualrevolusjonen har ført oss uti, at vi trenger sølibat mer en noen gang. Enhver prest, munk, eller nonne som lever i sølibat er et levende tegn på at dette er mulig med hjelp av Guds nåde. Både for det jeg har sitert ovenfor som jeg sier ja og amen til , men også den mer inngående infoen rundt situasjonen i USA. Virkelig nyttig å ha en katolsk amerikaner iblant oss! Kanskje det nå passer å si noe mer om Den katolske kirkes holdning til sex, kropp, kjønn og seksualitet?

Det var jo det du opprinnelig ville diskutere, slik jeg forstod deg, Terje. Katolsk tro anerkjenner det kroppslige og kjønnslige fullt ut som noe godt og Gud-villet.

Seksualiteten er ikke syndig og skitten, den er sterk og vakker. Av det følger at kjønnet og kjønnslivet er viktig, og ikke bare en liten detalj ved mennesket. Men Den katolske kirke har aldri sagt noe annet at sex hører hjemme kun ett sted: I ekteskapet mellom én mann og én kvinne. For alle andre mennesker er det i følge Kirken bare én ting som gjelder: Tida før ekteskapet er en intens skole i selvbeherskelse, en skole som klargjør og utruster deg slik at du senere klarer å være trofast mot den du elsker — livet ut.

Kyskhet er et ord som knapt finnes på norsk lenger, men like fullt er det kyskhet selvbeherskelse Kirken krever av oss alle på det seksuelle området - gifte som ugifte. En gift person uten seksuell selvbeherskelse ender uvergerlig opp i utroskap før eller senere. Kirken lærer at det faktisk er oppnåelig for alle å være herre over seg selv, ved Guds hjelp.

Hvis ikke jeg er sjef over seksualdriften min, blir den sjef over meg, med alle de destruktive konsekvensene det medfører. De destruktive konsekvensene av seksualrevolusjonens motto "la driftene råde" ligger åpent, midt i dagen, for alle som har øyne å se med.

Dagens sekulære europeere bryr seg definitivt ikke om hva Kirken mener om sex. Tvert imot har de sex her og der, barn her og der, aborter her og der, samboerskap med tilhørende økt fare for samlivsbrudd, skilsmisser med tilhørende utrygge barn, utroskap med tilhørende angst og depresjoner, det er i det hele tatt brutte relasjoner hvor du snur og vender deg.

Derfor tenker jeg at dagens sexreligion som sier "det er unaturlig, ja kanskje til og med farlig, å styre våre drifter. Vi må ha sex, ellers blir vi syke! Den katolske kirke har aldeles ikke noen "tvilsom teologi om menneskelig seksualitet", slik du beskylder den for.

Derimot våger jeg å påstå at din egen teologi om menneskelig seksualitet er rimelig tvilsom. Du beskylder Den katolske kirkes seksualetikk for å ikke være "konsistent, den henger ikke sammen, den blir ikke helhetlig". Jeg kan ikke se noe annet enn at den er nettopp høyst konsistent, logisk og helhetlig. Den forholder seg så definitivt til mennesket som et seksuelt vesen, og den gjør det på en sann og ærlig måte.

Den veileder oss til hvordan vi skal leve med seksualiteten vår på en god måte uten at det blir til skade verken for oss selv eller andre. Eller for å si det kort og presist: Den katolske seksualetikken forholder seg til oss som om vi er mennesker, ikke dyr. Det er jeg glad for. Jeg sier takk til dere alle - jeg ser at dere mener jeg tar feil og er preget av denne verdens seksualsyn. Det kan godt tenkes at jeg er - noe annet er vel strengt tatt umulig. Men jeg er nå en kristen mann, har vært prest i over 33 år, er ektemann, far, svigerfar og bestefar.

Jeg har hatt mye sjelesorg og mange skriftemål i disse årene og er ikke helt uvitende om hva som rører seg i mennesket. Men jeg er ikke ufeilbarlig - og kan ta feil. Men jeg mener - på tross av den massive motstanden fra dere - at der er en sammenheng mellom den katolske seksualitetstenkning, sølibatskrav og de fristelser og fall som er en realitet.

Hvis man velger å ikke se disse sammenhengene, har man selvsagt rett til det - men det løser heller ikke noen av de problemer jeg tar opp - med en slik modell. For at jeg ikke skal oppta så mye plass, kommenterer jeg bare kort hver enkelt jeg håper det er ållreit at jeg bare bruker fornavn! Jeg har aldri ment og aldri skrevet at det er fritt fram med seksuelle handlinger i alle retninger - tvertimot har jeg alltid stått for at seksuallivet hører ekteskapet til.

Men den virkelige verden er dessverre ikke i overensstemmelse med den ultimate, ideelle, vanntette kristne etikk. At ikke sølibatære prester, munker og nonner skal ha et seksualliv - rettet mot andre - kan da ikke bety at de pga et avgitt løfte blir aseksuelle, at det erotiske begjær nullstilles, at alle fristelser og behov annulleres - mener du at også seksuelle følelser og fristelser er synd?

Hvordan tror du forholdene er i mange klostre og prestegårder rundt om på kloden? Du tror det blir fryktelig problematisk og teoligistudiemessig demotiverende, økonomisk helt uhåndterlig og veldig trøblete i forhold til lydighetsløftet til biskopen, hvis katolske prester får familie - men:. Jeg er ikke tilhenger av å tabuisere, usynliggjøre seksualiten og konstruere en nærmest erofobisk etikk - og jeg har et spørsmål til deg:.

Hvorfor tror du de amerikanske biskopene i det lengste prøvde å skjule og dysse ned de overgrep mot spesielt unge gutter som etter hvert ble kjent, hvorfor er det så trøblete å snakke om seksualitet i den katolske kirke, hvorfor blir man så kjapt avvist og satt på plass? Når prestekandidater er blitt testet av psykologer, hvordan har man faglig sett klart å unngå og oppdage at noen av dem var pedofile? Er du som psykolog tilfreds med den testmodellen man bruker på prestekandidater i dag?

Jeg har i forbindelse med dette temaet et spørsmål. Skriftsteder som ofte brukes av konservative kristne her tenker jeg på alt fra luthersk til pentekostalt til katolsk for å tale mot gjengifte, samt mot kvinneprester osv. Det er gjerne formuleringa "én kvinnes mann" som trekkes fram. Jeg lurer litt på om disse versene ikke også taler for en viktig nyansering på det romersk-katolske synet på sølibat for prestene. Jeg vet at Pauli eksempel er viktig i rettferdiggjørelsa av denne ordninga, og jeg har stor forståelse og respekt for at noen hyrder lever slik det finnes jo også i andre kristne trossamfunn , men blir det ikke likevel ganske pussig at det slettes ikke er noen "kvinne" for noen av de romersk-katolske prestene?

Jeg aner ikke hvilke tester som brukes i den sammenheng, så jeg kan ikke uttale meg. Det er ikke et område jeg ville ønsket å jobbet  med. I forbindelse med jobb har jeg alltid brukt klinisk skjønn og kun testet når jeg var usikker på klienten. I slike situasjoner har testene alltid vist at "ting var usikre". Tester skal aldri brukes alene, men sammen med andre kartleggingsmetoder. Vi er ikke tryllekunstnere. Når jeg kritiserte de amerikanske psykologer som hadde anbefalt for presteutdanning til mennesker med grove avvik, så er det fordi det kom frem i intervjuver med de pedofile prestene, etterpå, at de ikke forsto hva de hadde gjort.

Noen ville til og med vise ungguttene Jesu kjærlighet via sex. De skulle få kjenen hviken glede det var i Jesus. Når slike merkelige ting blir sagt, så tror jeg ikke man behøver å være psykolog for å forstå at slike karakteravvik burde kunnet vært avdekket på forhånd.

Biskopene som overså har selvsagt hovedansvaret, men man kan nesten ikke pulverisere at noen av disse overgriperne kunne vært stoppet dersom disse prestene ikke hadde fått lov å avlegge presteløftet fordi de på forhånd var funnet sannsynlig uskikket. Det er likevel ikke en lett avveining dette, for man kan faktisk risikere å avvise en fremtidig dugelig prest.

Den som virker umoden i sin ungdom, kan ha modnet svært mye på de fem årene studiene varer. Så vidt jeg husker, så ble noen av de umodne amerikanske prestene tilbudt behandling etter at de hadde begått overgerp, og deretter overført til en annen menighet uten at denne ble informert om hva som hadde skjedd tidligere. Kanskje er det her hunden ligger begravet. Man kan behandles for så mye, depresjon, angst, rusavhengighet mm. Om man får tilbakefall senere så skader man i hvertfall ikke andre.

En sex-overgriper gjør derimot stor skade ved bare et eneste "tilbakefall". Etter min mening bør en prest eller en person i annen stillig som har med mennesker å gjøre, bli avskjediget samtidig som det foreligger rettskraftig dom. Vedkommende bør hellr omskoleres til annet yrke. Jeg har heller ikke skrevet at du mener at det er fritt fram med seksuelle handlinger i alle retninger.

Jeg har bare påpekt at din holdning om at "prestesølibatet er farlig fordi det er usunt å undertrykke sin seksualitet" ikke kan belegges vitenskapelig, og at det dessuten er en holdning som stammer direkte fra dagens sexreligion - og deretter kritiserte jeg denne sexreligionen som jeg selvsagt er klar over at du ikke støtter ved å påpeke følgene den har fått. Jeg skjønner ikke at du godtar sexreligionens hovedpåstand når du ser hva den fører til.

Har det noen gang vært et mål å forkynne en kristen etikk som bare beskriver det livet folk faktisk lever? Likeledes svarer den katolske prestestudenten Alexander Golding slik i ungdomsmagasinet Triggers nyeste nummer temanummer om sex , side Det å gå rundt og fornekte det, gjør bare at man blir en tikkende bombe som kan sprenge når som helst. Det er skadelig for en, og det vil komme og "hjemsøke" en, dersom man ikke jobber med det og anerkjenner seg selv som et seksuelt vesen.

Som Alexander Golding påpeker er det skadelig å ikke anerkjenne seg selv som seksuelt vesen med seksuelle følelser. Å bli fristet har aldri vært en synd. Det er først når man velger å gå inn i fristelsen og gi etter for den, at man synder. Hvor er det du vil med dette spørsmålet? Det du spør etter er gjerne: I så tilfelle er dette mitt svar: Jeg tror gjerne de er frustrerte over følgene av alle de tre løftene de avgir.

Jeg tror det er krevende å leve i fattigdom , jeg tror det er skikkelig vanskelig å være lydig mot sine overordnede og jeg tror det er tøft å leve i sølibat. De gir i det hele tatt avkall på de tre tingene som er verdens tre drivende G-krefter: Girls, gold and glory. I tillegg må det være krevende å leve så tett innpå mennesker man ikke har valgt selv. Likevel er det altså hundretusener av mennesker som velger å leve på denne måten, og som finner det meningsfylt.

Du trenger ikke å forstå det, men du kan kanskje akseptere det? Takk for gode og gjennomreflekterte svar! Jeg skjønner ikke hvorfor mennesker som står utenfor den katolske kirke absolutt må koble overgrep og sølibat. Når de gjør slikt , så gjør de jo alle som ikke er gifte til potensielle overgripere. Katolikker prøver å leve kyskt avholdende hvis de ikke er gift. Hvis det er slik at det å leve kyskt medføre sjanse for å bli overgriper, så bør jo alle ikke-gifte snarest få seg en sex-partner for ikke å bli seksualforbrytere.

Et slikt syn henger ikke på grep Skriftstedene du viser til om "én kvinnes mann" veileder Den katolske kirke i de tilfellene hvor gifte menn blir ordinert som diakoner og prester i kirken. Som jeg har påpekt tidligere: Prestesølibatet er en disiplinregel som kirken når som helst kan omgjøre. De første århundrene var det mange gifte prester i kirken. Per i dag er ikke kirken villig til å gjøre det på generell basis, men den gjør det i de orientalske katolske kirkene.

Der kan kan gifte menn diakonvies og senere prestevies - men ikke bispevies altså lik praksis som i de ortodokse kirkene. I Norge befinner vi oss i latinsk ritus. Her gjør kirken unntak for gifte ikke-katolske prester som konverterer. Hvilke prestesølibatspraksis kirken vil ha i fremtiden er det ingen som vet. Jeg får det ikke til å henge på greip.

Og Paulus skriver da vitterlig om ekteskapet og den ugifte stand: Kor 7 Hvordan kan man da som kristen beskrive sølibatet som noe destruktivt? Men nå tar jeg natta her, før hodet slutter å virke og jeg sier noe uklokt. Ordene på denne bloggen blir jo stående til evig tid, det maner til forsiktighet.

God natt til alle meddebattanter! Jeg påpekte bare at hvis den katolske Kirke skal ta opp sølibatsspørsmålet så er det mange faktorer som må tas i betraktning. Diskusjonen kan ikke etter min mening reduseres til bare å handle om seksualitet. Når det gjelder hva andre kirker og kirkesamfunn har praktisert gjennom århundrer må jeg si at det er en vesentlig forskjell i forståelsen av hva presteskapet er mellom den katolske Kirke og andre kirkesamfunn med unntak av den ortodokse Kirke.

Når det gjelder statskirken så er prestene statslig ansatte. Jeg tviler på om det ville bil sett med velvilje på hvis katolske prester skulle jobbe på statens regning. Jeg må få legge til at jeg ikke vet om testing av prestestudenter er obligatrorisk. Det var en katolsk prest som fortalte meg om testing da vi alle led under den "amerikanske krisen". Jeg tror faktisk ikke det er obligatorisk, for da ville det vært et eget tema på Embetsstudiet i Psykologi.

Det som imidlertid er viktig å huske på er at det ikke bare er blant prestestudenter det kan finnes potensielle overgripere. Det kan det finnes i alle jobber hvor man skal jobbe i forhold til andre, f.

Alle disse er har stunder hvor de de er alene med dem de er betrodd å hjelpe. En massetesting av alle disse menneskene i studietiden ville være unødig dyrt, pluss at det ikke ville være en fullgod garanti for at fremtidens mennesker i hjelpeyrker ville være fullstendig skikket.

Det jeg tror er beste måten å forebygge på er å ha fokus på at det går an å miste kontrollen. Forelesninger om den problemstillingen, burde være obligatoriske f. De fleste deltakerne på slike kurs, ville likevel vite om både faresignaler og om hvordan beskytte seg, men hensikten med å gå på kurs er å bruke ord, få det på dagsordenen som noe naturlig å snakke om.

Likevel skal man være klar over at potensielle forbrytere mht det emnet vi snakker om, vil være fullt i stand til å dekke seg bak en maske med smil og nikk. En som planlegger forbrytelser pleier ikke å kunngjøre dem først.

Som jeg har sagt før, så tror jeg din kobling mellom sølibatet og overgrep er feil. Mange overgirpere i forskjellige yrker er allerde gift. Ekteskapet er ingen prevensjon mot kriminelle seksuelle handlinger. Jeg tror all denne fokusereingen på sølibat og overgrep som om de to tingene henger sammen , må gjøre svær vondt for alle de skikkelige prester som til stadighet gjør en god jobb.

Disse er det tross alt flest av. Ragnhild var inne på at grunnet den katolske kirkes størrelse størst i verden , så ser det ut som om det skjer mer av det innen den katolske kirke enn ellers. I forhold til størrelsen har imidlertid undersøkelser vist at det ikke skjer oftere enn i andre kirkesamfunn. Til slutt vil jeg gjerne tilføye at jeg syns du er litt for overflatisk når du kommer med følgende  uttalelser:. Forstår du vikelig ikke at folk er i sjokk? Tror du virkelig at det er gøy å bli intervjuvet av Media, når man er i sjokk og i sorg?

Hvordan står det til med dine taleevner når du er i  sjokk og i sorg? Det at du har gjort det gir en liten pekepinn om at du evt er blant dem som er villig til å angripe Kirken bare for å angripe den Jeg tror at de irske overgrepene er spesielle fordi de handlet om misbruk av kriminelle gutter og om jenter som var født utenfor ekteskap.

Ofrene for de irske overgrepene er nå mellom 60 0g 80 år. Hele livet har de lidd. Man kommer seg nemlig ikke av et overgrep fra den ene dagen til den andre. Det kreves mangeårig hardt indre arbeid for å komme videre i livet etter slike grusomme opplevelser.

For 50 år siden og tidligere tror jeg ikke man tenkte i tilbud om hjelpetiltak. Det som jeg syns er viktig, når man ser på saken fra Irland, er å prøve å sette seg inn i datidens tankebaner. Min hypotese er at de så ned på avkom etter syndere og trodde at unge kriminelle var født slik. Dette antar jeg har senket terskelen for hva som var lov å gjøre med dem. Her skal vi stoppe opp: At folk kan komme på at sex utenfor ekteskapet er tillatt fordi om de tror at de de forgriper seg mot er mindreverdige, forteller om manglefull evne til å se hva som er synd og hva som ikke er det.

Jeg tror det er klokt å tenke i åndskamp. Kristne trenger opplæring i hvordan forholde seg til åndskamp. Man må lære å kjenne igjen djevelen når han operer i det skjulte for å kunne stå ham i mot. Jeg vil ellers få minne om de overgrep som har vært ved norske institusjoner som altså ikke har noe som helst med katolsk tro å gjøre. Nevner Solgården og enklte norske guttehjem. Terje, jeg synes din gjengivelse av Hallvard Thomas' gjennomtenkte kommentar grenser til det tendensiøse.

Han påpekte en lang rekke vektige faktorer som kirken må ta med i sin diskusjon, diskusjonsmomenter som ikke er hentet fra hans eget hode, men fra dagens debatt innad i kirken.

Og han har helt rett: Diskusjonen kan ikke reduseres til bare å handle om seksualitet. S pesielt ikke siden sølibatære prester ikke har høyere overgrepsrisiko enn vanlige menn, dvs.

Argumentasjonen din, Terje, bygger fortsatt på den falske påstanden om at sølibatet fører til seksuelle overgrep. Jeg ser at du velger å ikke ta dette faktum inn over deg. Da blir det vanskelig å komme videre i diskusjonen. Ja, det finnes mange måter å organisere prestetjenesten på i andre kirkesamfunn. De får det til å gå rundt på et vis der også. Det innebærer ikke automatisk at deres løsninger er bedre - bare spør de mange frustrerte ektefellene til prester og pastorer.

Eller spør de mange sårede prestebarna som har sett alt for lite til faren sin som "fulgte kallet", barn som stadig vekk blir andreprioritet i farens liv, barn som ofte må flytte langt mer enn det som er sunt for dem. Har kirken egentlig lov til å kreve slike offer av barn? Slike ting må man spørre seg om. Sårede prestebarn finnes det mange av, også i Den ortodokse kirke. Jeg sier ikke at dette er argumenter som gjør at man må avvise tanken på gifte prester. Jeg sier bare, som Hallvard Thomas, at det er langt flere momenter å ta hensyn til i denne debatten enn kun menns seksuelle tilfredshetsnivå.

Hvis vi nå et øyeblikk ser bort fra overgrepsproblematikken og i stedet fokuserer på vanlig sexliv: Selvsagt har du rett i at det ikke er alle som avgir sølibatsløfte som klarer å holde det de lover.

På samme måten finnes det mange gifte prester som avgir et ekteskapsløfte de ikke greier å holde. Utroskap og sex på avveie finner du over alt der det finnes mennesker.

Og mange er de gifte menn som kan vitne om at ekteskapet ikke garanterer et liv i seksuell tilfredshet. Det kan godt være at prester som har valgt sølibatet opplever mer seksuell frustrasjon enn andre menn, det ville være logisk, men de blir samtidig spart for mye annen frustrasjon som livet fører med seg. Jeg kan ikke se at jeg som gift, gravid, arbeidende mor med syke småbarn har et enklere eller mindre frustrerende liv enn det min sølibatære sokneprest har.

Uansett hvor vi er i livet har vi noen kors vi må bære og noen kors vi er spart for. De som velger prestesølibatet gjør det frivillig, og som prestestudent Alexander Golding sier det i Triggermag: Vi som velger å ikke ha familie, velger å heller kunne gi oss helt til "storfamilien", menigheten".

Alexander Golding og Hallvar Thomas undertrykker ikke sin seksualitet. De anerkjenner seg selv som seksuelt vesen, men lever ikke seksualiteten ut. Når det er dette kirken krever av alle kristne homofile er det vel ikke å så mye å bli provosert av at kirken også forventer av sine prester at de skal være i stand til det samme? Noe annet ville vel være dobbeltmoralsk?

Takk for et nytt, godt innlegg. Når det gjelder temaet du er inne på i sitatet ovenfor tror jeg imidlertid du har feiltolket Terje. Jeg har så langt ikke forstått Terje som en mann som angriper kirken bare for å angripe den. Ja, han har et følelsesmessig engasjement i sølibatsaken, men det bunner i hans generelle engasjement for "menns seksualitet", "hvordan forholde seg til seksualiteten på en god og sunn måte" - ikke i kirkeangrep.

Slik jeg har forstått det. Jeg kan jo selvsagt ha misforstått, men uansett tror jeg vi tjener på å ta ting i beste mening.

Kanskje lett for meg å si som bare har vært katolikk i 1,5 år. Det blir sikkert tyngre med årene å takle den heavy, samlede tyngden av motstanden mot kirken, jeg merker jo at jeg begynner å bli rimelig sliten av rollen som trosforsvarer allerede etter bare tre uker på verdidebatt. Det finnes to hoved "typer" ortodokse kirker. De som er kanonisk i kommunion med hverandre og som tilhører de gamle patriarketer; Patriarkaten av Konstantinopel, Moskva, Romania osv.

Så har vi de som med et feilaktig ord kalle Vagante, altså utenfor de ortodokse kirker som nesten kunne kalles orodokse frikirker. Det har derimot mange av de Vagante ortodokse kirker, og her ligger noe av grunnen til at de ikke annerkjennes. At det nå tenkes mer eller mindre høyt om dette spørsmålet i den ortodokse kirke, er en nødvendighet ettersom mange av de beste teologene velger å gifte seg og ikke går i kloster.

Noe annet er at de ortodokse kirker har både sølibatære munker og gifte menighets prester i motsettningen til romerkirken. Jeg kan heller ikke se at menighetsprester ikke skal kunne være gifte. En tidligere katolsk biskop sa en gang til meg at "gifte prester med familie har vi ikke råd til" Et merkelig argument. Jeg vet, Roger, og men dette ble først et krav når det ble vanlig med klostere, og i alle de gamle ortodokse kirke jeg vet om finnes klostere hvor biskopen har sitt sete.

Så det er ingen tvil om. Spørsmålet som så gjelder bispedømmer og kirker der det ikke finnes klosterkommuniteter. Og ja, vi må ikke glemme: Peter hadde svigermor og mange av kirkens første biskoper med. Ja, det ble en litt massiv respons til deg fra oss ivrige katolikker. Setter pris på at du takler det med så godt humør. Jeg får prøve å svare på den delen av ditt siste innlegg som du rettet til meg.

Og her er vi ved kjernen: I katolsk teologi er ekteskap et sakrament, et hellig mysterium og et legemlig tegn på åndelige realiteter. Seksualakten er den måten mennesker samarbeider med Gud i å skape nytt liv på jorden.

Det er ganske fantastisk når man tar det inn over seg! Jeg får inntrykk av at du mener det også var en del godt som kom med seksualrevolusjonen, og det har jeg ikke noe problem med å være enig i. Jeg er også enig at vi ikke må usynliggjøre seksualiteten eller være erofobisk.

I den grad seksualrevolusjonen gjorde det mulig å snakke om sex og satte mer fokus på den velsignelsen seksuallivet kan være mellom mann og kone, var det sikkert en god ting. Så sånn sett er det kanskje også naturlig at sex skulle ha noe tabu over seg? Ikke at vi ikke skulle kunne snakke om det. Men at vi behandler det med en viss respekt. Den delen av seksualrevolusjonen som jeg mener ikke var positiv, var at mye av betydningen av sex gikk tapt og sex ble kun noe mennesker gjør for å glede seg og ha det spennende sammen.

Tilogmed for kristne som tror på ekteskapets rammer, har ofte den mystiske, himmelske betydningen gått tapt. Sølibatet retter vår oppmerksomhet igjen til denne dypere betydningen av sex. Noen ganger var det noe så foraktelig som frykt for juridiske og økonomiske konsekvenser som gjorde at misbruk ikke ble rapportert.

Andre ganger var det ønsket om å tilgi og gi overgriperen en ny sjanse, overbevist om at det ikke skulle skje igjen. Flertallet av misbrukstilfellene var jo engangstilfeller. Biskopene beskyldes også for å ha for stor respekt for andre biskopers selvstendighet, noe som gjorde at en biskop kunne være tilbakeholden med å intervenere i en sak som gjaldt en annen biskop. Men nå får jeg lyst til å spørre deg, hva tenker du med spørsmålet ditt?

Mener du at dårlige eller skrupuløse biskoper er bevis på noe fundamentalt galt i Kirkens seksuallære? Du spurte meg også: Kanskje du kan utdype det for meg. Opplever du at du blir avvist og satt på plass av katolikker når du setter spørsmål ved katolsk lære om sex? Håper du ikke opplever denne dialogen på den måten. Jeg hører vel kanskje ikke så mye om sex når jeg går til messen, men det finnes uttallige nettsider og bøker skrevet av katolikker som diskuterer Kirkens syn på sex.

Jeg har selv vært med på konfirmantundervisning når temaet var sex. Kan ikke huske at mine barn, som ble konfirmert i DNK hadde noe temadag om sex. For en god start kan du lese det som står i katekismen om sex og ekteskap. Avsnittet om den sjette bud er spesielt relevant: Etter et innlegg der du mener jeg både er tendensiøs og kommer med falske påstander, ble jeg simpelthen rørt av dette innlegget ditt Jeg er ikke ute etter å "ta" den romersk-katolske kirke" - tvertimot - jeg har en dyp kjærlighet til denne kirken og en av mine nærmeste venner er katolsk prest.

Jeg vet at det fins masse flotte, asketiske prester med full integritet som lever et sakramentalt bønnens liv i tjeneste for Kristus og menigheten. Men jeg forstår ærlig talt ikke at det skal være så truende å se ting i sammenheng: Jeg har reist mye på kloden, sett mye, hørt mye.

Etikken og idealene kan være så bibelske og perfeksjonistiske som det går an -  men jeg er opptatt av dem som skal praktisere idealene og de ofre som ligger igjen når "synden" er et faktum.

Når man leser om alle overgrepene som tross alt har skjedd, begynner man å reflektere over hvorfor dette skjer, hvordan det er mulig, hva slags mekanismer som settes i gir. Jeg mener det er en sammenheng mellom den offisielle seksualetikk, sølibatskravet og de rammer man tilbyr prester å leve innenfor - men jeg registrerer at skriveføre katolikker arresterer meg for en slik kobling.

Takk for en empatisk respons! Du skriver mye klokt og innsiktsfullt - og du stiller meg 2 konkrete spørsmål:. Utro kvinner er også noe som tenner mannen foran datamaskinen. Hele 3,4 prosent av alle søk var relatert til fantasier omkring gifte kvinner som ikke får nok hjemme.

Altså lysten til å bli pirret og straffet ved å se en annen mann erobre partneren, sier Groes-Green. Transseksuelle kvinner, de såkalte «shemales», har også funnet fram til mange menns sexfantasier i lyset fra dataskjermen.

De kommer på Her er shemales interessante. Faktisk er det mange eksempler på personer som dyrker en bestemt fantasi i det private internettuniverset, samtidig fordømmer denne lysten hos andre, sier Groes-Green. Søk på «cheerleadere» er henvist til plass nummer Det er imidlertid sannsynlig at cheerleaderbegeistrede nettsurfere får behovet sitt dekket av den mest populær kategorien, «youth».

Tynne jenter med strittende kragebein dominerer verdens motemagasiner og representerer et uoppnåelig ideal for mange unge kvinner. Det reflekteres ikke i internettsøkene som forskerne har gått gjennom. Når det gjelder sex, er menn styrt av urinstinkter som stammer fra den gangen fruktbarhet var kvinnens fornemmeste kvalitet.

Det mener i hvert fall forskerne bak «A Billion Wicked Thoughts». Runde hofter, voluminøse bryster, store bakender var tegn på at kvinnen var godt utrustet til å føde og ta seg av barn. Selv om samfunnet har endret seg, har ikke testosteronkjønnets hjerne fulgt med, og seksualiteten vår er like primitiv som den alltid har vært, mener Groes-Green. Kvinner og menn er alt annet enn like i seksualiteten sin. Det tyder ihverfall sexsøk-forskningen på. Menn tenner på det visuelle og besøker pornosider med bilder og videoer; hos kvinner er det langt flere sentre i hjernen som skal stimuleres.

Opphisselse skjer ved å vurdere om mannen er en god forsørger.

...

: Old sex bøker homoseksuell

KNULLEKONTAKT BØSSE ESCORT DENMARK Han er regnet som den fremste av våre novellekunstnere. Det er derfor verdt å merke seg at det heller ikke var noen forskjell i slike erfaringer etter bydel for ungdommenes bosted. Girls, gold and glory. Sæd kan overføre viruset både ved vaginalt og analt samleie. Lesertall går opp, og fordommer også.
Homo escort review sites scort Av er smittede tatt med både av de som bor og er statsborgere og de som kommer til landet altså smitter før man kommer til Norge. Siv Gamnes er også spesialist i sexologisk rådgivning og daglig leder ved Sex og samfunnsenter for ung seksualitet. Seksualitetens makt - Det er få ting som understreker seksualitetens nærvær og makt mer enn nettopp den konsekvente og prinsipielle benektelsen som vi finner her, mener Trond Berg Eriksen. Som deg liker jeg også bedre dialog - gjerne med innlagt godsinnet humor - enn aggressiv sinna debatt der man belærer og korrigerer og slår hverandre sønder og sammen. Du drar opp andre ytterpunkter i samfunnet vårt som ogsås kal belyses. September avslørte Bennett at han var blitt behandlet for kreft, som nå var kommet tilbake.
Old sex bøker homoseksuell 667
Jo dypere han kommer inn i skogen, desto mer kondomer og dopapir dekker bakken, old sex bøker homoseksuell. Noen har også vært i kontakt med politi eller påtalemyndigheter, på grunn av egen livsførsel eller fordi de er mindreårige og kjøperne av seksuelle tjenester straffeforfølges. Tabell 2   Kjennskap til og kontakt med ulike hjelpeinstanser, mot erfaringer med salg av seksuelle tjenester, etter kjønn. I diskusjonen om psykiatriens forhold til homofili er det flere spørsmål som ofte blandes sammen. Det er bare evig trist, vi mennesker er bare mennesker. De opplevde at venner og familie støtte dem bort. Den romantiske delen av historien er kanskje ikke like godt ivaretatt, og forsøkene på å sjokkere virker litt overdrevne.

TS ESCORT FINLAND HOMO SEX CAMERA LIVE

NORWEGIAN DATING BØSSE NORSKE NAKENBILDER

Old sex bøker homoseksuell